Etnobiologi

Rapport fra det 7. årlige etnobiologisymposiet: "Litteratur och källor till etnobiologisk kunskap"

Stockholm 17. og 18. oktober 2006, av Mari Marstein.

Symposiet ble arrangert av:

Projektet Människan, växterna och djuren – etnobiologi i Sverige

Kungliga Skogs- och Lantbruksakademien

Nordiska Museet

Nationella programmet för traditionell och lokal kunskap vid Centrum för biologisk mångfald

Definisjoner av begrepet etnobiologi:

”Etnobiologi är ett tvärvetenskapeligt forskningsämne inom vilket man studerear människans medvetna bruk av naturens biologiska resurser och hennes föreställningar om den och dens innevånare.” (Definisjon tatt fra invitasjonen til dette symposiet.)

”Ved etnobiologi forstås studiet af vekselvirkningene, relationerne mellem et lands befolkning og dets flora og fauna – såvel den vilde flora som kulturplanterne, den vilde fauna og husdyrene.” (Definisjon fra Vagn J. Brøndegaard.)

Symposiets formål:

Det finnes kilder til kunnskap om etnobiologi innenfor nær sagt alle kildeområder. Emnet er relativt nytt, selv om man i lang tid har drevet med tilsvarende studier innen etnologi, kulturgeografi, humanøkologi m.m. For å kunne forsterke og utvikle emnet må vi skaffe oss innblikk i mangfoldet av kilder og hvordan disse kan brukes for å trekke ut den kunnskap som finnes i hver og en av dem. Symposiet tar sikte på å presentere de viktigste kildetypene ut fra et metodologisk synspunkt og å stimulere nettverkene mellom dem som arbeider med etnobiologi.

De ulike innlederes hovedpunkter, basert på mine notater:

Dag 1:

Vagn J. Brøndegaard, opphavsmann til Brøndegaardsamlingen som nå finnes i Kungliga Skogs- och Landskapsakademiens bibliotek:

”Att arbeta med källmaterial”

Fagfeltet er enormt, og det finnes utallige emner som kan og bør undersøkes nærmere, også i våre hjemlige områder. Men det er viktig å bruke pålitelige kilder, evt. skape sitt eget kildemateriale, for forfattere har til dels sitert hverandre ukritisk og til dels funnet på opplysninger som utgis for å være tradisjonell folklore. Tidsskriftartikler med korrekt noteapparat er å foretrekke hvis en bruker det skrevne ord som kilde.

Håkan Tunón, Centrum för biologisk mångfald, Uppsala:

”Etnobiologi och traditionell kunskap inom naturvård och landsbygdsutveckling”

Håkan Tunon definerer etnobiologi som studiet av menneskenes bevisste forhold til og anvendelse av vekster og dyr i deres omgivelser. Forskerne er avhengige av velvilje fra og samarbeid med kunnskapsinnehaverne for å kunne drive sin forskning, fordi folks erfaringer er en viktig kilde.

En gruppes kulturelle arv er bakgrunnen for den samme gruppens kulturelle identitet. Tradisjonell kunnskap er hele tida i utvikling og kommer til syne i stadig endrede kulturytringer. Et folk med stor tradisjonell kunnskap kan samtidig være ganske moderne i sine kulturytringer. Det er ikke noe klart skille mellom tradisjonell kunnskap og moderne kunnskap. En blåmuggsgeitost er for eksempel et moderne produkt basert på tradisjonell kunnskap. For å kunne vedlikeholde et kulturlandskap ved hjelp av EU-midler, kreves det stor tradisjonell kunnskap.

Alf Hornborg, Avdelningen för humanekologi, Lunds universitet:

”Etnobiologi, antropologi och humanekologi”

Hornborg diskuterte etnobiologien ut fra ulike teoretiske synsvinkler. Etnobiologien overskrider de tradisjonelle grensene mellom humaniora og naturvitenskapene.

Etnobiologien er basert på folks kunnskap. Dermed er det en relativistisk vitenskap; kunnskapene varierer fra samfunn til samfunn, ut fra de omgivelser og den kunnskap ethvert folk besitter. Kunnskap er å oppføre seg adekvat i forhold til omgivelsene og forutsetningene, og den som overlever har adekvat kunnskap.

Etnobiologien er dessuten fenomenologisk; den bygger på kunnskap som oppfattes gjennom handling. Tradisjonelle kunnskapssystemer er bedre i forhold til bærekraftig utvikling. Der vitenskapen har kommet lengst, klarer jorda seg dårligst.

Den konkrete lokale kunnskapen er av en annen karakter enn den generelle, teortiske kunnskapen.Det er viktig å holde så mye som mulig av etnobiologiske kilder og kunnskaper ved like. Med moderniteten mister fenomener sin kontekst, sin sammenheng. Hvordan skal vi klare oss etter at oljen tar slutt?

Fra påfølgende diskusjon:

Tverrvitenskapelige felt er plassert i tiden og kan gå ut på dato. Etnobiologien har hittil vært et tverrvitenskapelig felt, ikke en disiplin. Men nå er tiden moden for å gjøre etnobiologien til en tverrvitenskapelig møteplass; en disiplin. Hornborg mener etnobiologer har et stort potensiale på arbeidsmarkedet. ”Vi må smi nå, mens jernet er varmt.”

Mye kunnskap er i ferd med å gå tapt, fordi den ikke lenger er aktiv. Vitenskapen gir ingen tydelige løsninger på praktiske problem, man kan ikke lære å sykle ved hjelp av en instruksjonsbok. De som har de virkelige kunnskapene kan gi tydelige svar, fordi de vet hva de driver med. Observasjoner av og diskusjoner med informanter ute i virkeligheten er noe av det nyttigste forskere kan drive med. Forskeren må skaffe seg praktisk erfaring. Først da vil forskerne se at dette ikke er mystikk, men selvfølgeligheter. Sansning er også en viktig dimensjon i denne forskningen, den er nødvendig for å utfylle bildet.

Per-Anders Östling, Språk- och folkminnesinstitutet (SOFI), Uppsala:

”Med statligt ansvar för fornminnet”

Folkminnesarkivet i Uppsala ble opprettet i 1914. Arkivets innhold er preget av tidspunktet for innsamlingene. Det finnes mange opplysninger om husdyr og nyttevekster som var viktige for folk tidlig på 1900-tallet, men det finnes ingenting om sopp, fordi sopp ble ikke spist på den tiden. Jo mer nyttig for menneskene, jo mer materiale finnes i arkivene. Og jo bedre en gjør seg kjent med arkivenes innhold og oppbygning, jo mer finner man.

Tora Wall og Christian Richette, Nordiska museets arkiv, Stockholm:

”Etnobiologiskt material i Nordiska museets arkiv”

Nordiska museets arkiv har to kunnskapsmål:

1. Å kunne gi opplysninger om praktiske kunnskaper, f. eks. hva man bruker for å farge garn rødt eller hvordan man sikrer smørlykken.
2. Å bidra med kunnskaper om menneskers verdensanskuelse og oppfatninger.

For å få inn opplysninger ble det i begynnelsen brukt mye spørrelister. Senere gikk man over til at folk selv kunne fortelle i fri tekst. Materialet består ofte av praktisk kunnskap som er nedskrevet, det har gått over fra å være handling til å bli tekst. Materialet er sprunget ut fra en tid med andre begreper enn de vi har i dag. Magisk tenkning, trosforestillinger om dyr og fugler og det å tyde naturen var en naturlig del av folks hverdag. Dette gir mange kildekritiske problem for oss som skal bruke kildene i dag.

Arkivene er dessuten preget av å ha kommet til i diffusjonismens tidsalder. Dette kan gjøre dem vanskelig tilgjengelige for dagens forskere. Men arkivets personale er i ferd med å digitale søkeinngangene, og de er i gang med et arkivpedagogisk prosjekt som kan hjelpe studenter å bli kjent med arkivet.

Ulla Ekvall, Institutionen för nordiska språk, Stockholms universitet:

”Folkliga växtnamn som källmaterial”

 

Når en studerer folkelige plantenavn, må en være oppmerksom på blant annet endringer i språket, dialektens betydning, skolens betydning og effekten av ugressbekjempelse. Selv om arkiv digitaliseres, må en være oppmerksom. Det kan komme opp opplysninger som krever bakgrunnskunnskap for at de skal forstås riktig.

Man skal være oppmerksom på mange feilkilder i studiet av folkelige plantenavn. Ofte vet informanten bare omtrentlig hvilken plante det dreier seg om. De kan ha en perifer tilknytning til planten, de kan ha misforstått de opplysningene de viderefører eller de kan ha bakgrunnen for opplysningen fra et annet sted enn den folkelige tradisjon. Metaforiske navn som f. eks. ”Jomfru Marias sengehalm” har vært brukt om flere planter. Slike navn har lett for å vandre fra blomst til blomst.

Strategisk riktige bevilgninger er en forutsetning for en kontinuerlig forskning. De trenger ikke være enorme, bare riktig plassert.

Ingvar Svanberg, Institutionen för euroasiatiska studier, Uppsala universitet:

”Källkritiska aspekter på tryckt litteratur”

Det finnes et begrenset antall skriftlige kilder, og vi bør holde oss til kilder som ligger så nær opprinnelsen som mulig. Er en øyenvitneskildring virkelig en øyenvitneskildring? Har forfatteren lagt til kunnskap? Er det lagt til senere spekulasjoner?

Eldre medisinalbøker er ofte avskrifter av Harpestreng. Harpestreng igjen baserer seg mye på eldre europeiske skrifter. Når det gjelder en del av de plantene han nevner, vet vi ikke om de noen gang har vært i bruk i Norden. Arvid Månsson sier selv at han har oversatt annen litteratur, altså er han ingen primærkilde. Linnés Örtabok fra 1725 er i stor grad en avskrift av Simon Paulli, som igjen bygger på eldre kilder. Olaus Magnus er for en stor del avskrift fra andre kilder, derfor er det viktig å lese Granbergs kommentar. Mange av illustrasjonene har tyske forbilder.

Når det gjelder Linnés senere verker, er det meste basert på hans eget materiale. Han redegjør for kontekstene i sine reiseberettelser. Men heller ikke disse er fullstendig pålitelige, det ser man om teksten sammenholdes med hans dagbøker fra reisene. De upubliserte dagbøkene er mer pålitelige kilder enn de publiserte reiseberettelsene. Men også i dagbøkene forekommer det feil, fordi Linné skrev ned i ettertid opplysninger han ikke rakk å nedtegne med det samme.

I Nord-Sverige ble det forfattet kokebøker i krisetider til hjelp for almuen, der det redegjøres for kornerstatninger. Men dette var kunnskap fra teoretikere, ikke fra almuen. Forfattere fra tidlig 1900-tall hentet mange opplysninger direkte fra Linné og Calm, og leseren forledes til å tro at dette var levende tradisjon tidlig på 1900-tallet.

Et interessant rykte oppstod på 1970-tallet, nemlig at sangen ”Uti vår hage” ramset opp planter som kunne brukes for å framkalle abort. Dette hører til tanker i tiden på 1970-tallet, og har ingen rot i svensk folketro.

Jimmy Lyhagen, Kungl. Skogs- och Lantbruksakademien, Stockholm:

”Brøndegaards etnobotaniska samling”

Brøndegaards samling er et bruks- og forskningsbibliotek. Den er klassifisert etter det svenske biblioteksystemet. Den inneholder emner som:

• Plantenes kulturhistorie
• Folkemedisin og medisinalvekster
• Monografier om enkelte planter
• Planter i folketro og myter
• Floraer og plantegeografi
• Botaniske illustrasjoner
• Botanisk litteratur
• Urtebøker og farmakopéer (mange av de gamle, ti hyllemeter!)
• Plantenavn, folkelige og vitenskapelige
• Nordamerikanske indianerstammer
• Referenselitteratur

Skog- og landbruksakademiet arbeider med flere prosjekt i tilknytning til samlingen. De ønsker å utvide den, de arbeider med publisering av artikler, og publisering på Internett, de digitaliserer arkivkortene til pdf-filer, og de arrangerer symposier. Dagen ble avsluttet med omvisning i Brøndegaardsamlingen og i KSLA’s bibliotek.

Dag 2:

Janken Myrdal, Avdelningen för agrarhistoria, Sveriges lantbruksuniversitet:

”Information i ett redskap”

Janken Myrdal søker å finne ”gjenstandenes formlære”, eller ”den materielle kulturens grammatikk”. Det finnes et begrenset antall løsninger for form til en gjenstand som skal fylle en bestemt funksjon. Dette kaller han ”den milda determinismen”. Men samtidig finnes det en stor formrikdom innenfor de begrensninger som funksjonen gir. Man må ha studert et stort materiale for å kunne identifisere gjenstander som har en bestemt funksjon.

En skje har i grunnprinsipp den samme utformingen over hele verden; den består av en skål og et håndtak. Formrikdommen oppstår som ulik dekor, gjenstanden lokker til utsmykning.

En gjenstands form forteller ikke bare om funksjon, den forteller også noe om gjeldende verdisystemer i det samfunnet der den finnes. I dag bærer vi barn på magen, fordi det anses som viktig å ha øyenkontakt med barnet, samtidig som vi sjelden utfører praktisk arbeid når vi bærer barnet. Tidligere bar man barn på ryggen, fordi man måtte ha hendene fri til arbeid. Et sittemøbel består av bein og et sete, evt. med ryggstø. Det å sitte på et møbel står i motsetning til det å sitte på gulvet; man opphøyes. Biskopers katedra og kongers trone er sittemøbler som signaliserer en opphøydhet.

Man avdekker den materielle kulturens grammatikk på samme måte som språkets grammatikk: Man må lære vokabularet, og man må gjenkjenne de grunnleggende prinsippene.

Helena Åberg, RåMa-gruppen, länshemslöjdskonsulent, Nyköping:

”Föremålsrekonstruktion som analysmetod”

Ordet slöjd betyr fra gammelt av behendighet, sluhet, list, altså det å finne på noe eller spekulere ut noe. Ordet bygger en bro mellom natur og kultur, det uttrykker hvordan mennesker utnytter den lokale naturens råvarer på gode måter til egen nytte.

Man rekonstruerer gjenstander for å enten bevare og beskytte den mot slitasje, for å rekonstruere formen eller for å rekonstruere en prosess. Handlingsbåren kunnskap er knyttet til handling og prosess. Den overføres best fra menneske til menneske, og den erverves gjennom erfaring. Kilder til handlingsbåren kunnskap er gjenstanden selv, tradisjonsbærere, opptegnelser, bilder, verktøy og litteratur. Ny kildeskaping skjer ved dokumentasjonsmetoder som film og foto, intervjuer, notater og enkle skisser og prosessuell rekonstruksjon med det riktige verktøyet.

Helena Åberg redegjorde for hvordan hun selv hadde arbeidet for å lære seg å lage sveipede kar. Det finnes ingen ”kokebøker” som kunne lære henne dette. Et av hennes mål var å komme fram til effektive arbeidsmetoder og tidsbesparende teknikker, noe hun oppnådde ved å gå tilbake til spørrelistene fra 1940-tallet etter at hun hadde gjort sine egne erfaringer med materialet.

Fra påfølgende diskusjon:

Museenes samlinger er i dag ofte lite tilgjengelige. Museene bør ha en offentlig forpliktelse til å la gjenstandene være tilgjengelige under trygge forhold.

Skriftlige kilder utelater ofte opplysninger som var selvfølgelige i samtiden, men som er ukjente for oss.

Allan Ellenius, Konstvetenskapliga institutionen, Uppsala universitet:

”Bilden som kunskapskälla”

Når vi bruker et maleri som kilde, må vi vite i hvilken kunsttradisjon det er framstilt. Har dette bildet eldre forbilder? Hvordan var moteretningen i billedkunsten da bildet ble malt, var det pastorale motiver som var på moten, var det lysets virkning som var det viktigste?

Et landskapsmotiv taler ulike språk, avhengig av hvem som betrakter det, om det er geografen, botanikeren, meteorologen, militærstrategen eller bonden. Bruno Liljefors’ malerier er gode kilder til bl. a. biotoper i det rurale landskapet i hans samtid, og til ulike gjerdetyper som var i bruk da. Et landskapsmotiv kan gi mange svar, dersom en vet å spørre.

Ann-Sofi Forsmark, Stockholms stadsmuseum:

”Bilder i en vidare bemärkelse”

Bilder kan betraktes fra to synsvinkler: Hvordan det ser ut, og hva det uttrykker. For å få tak i hva det uttrykker, kan det være nødvendig med kunnskap om den aktuelle tidsepoken. Et kalkmaleri forestiller en eldre mann som graver i jorda og en yngre mann som kutter greiner på et tre. Har man bakgrunnskunnskap, vil man vite at dette er Adam og hans sønn Set. Adam med spaden er et bilde på det arbeidende mennesket, Set som styver treet er symbol på livet som fortsetter etter brodermordet. Bildet kan også uttrykke det kultiverte treet som idé.

Et annet kalkmaleri viser en kvinne som kjerner smør i selskap med djevler. Det illustrerer legenden om kvinnen som ved djevelens hjelp lager et dyr som stjeler melk i naboens fjøs, og kvinnen kinner deretter smør av melka. Bildet forteller blant annet om folks avhengighet av smøret som handelsvare i det gamle bondesamfunnet, om frykten for sviktende melkeavkastning og om hvilke forestillinger som kunne være knyttet til kvinnen for 4-500 år siden.

Et fotografi fra 1968 viser en ung jordbruker i arbeid med gårdens maskiner. På denne tiden ble viktige beslutninger om jordbrukets framtid tatt. Det høyeffektive landbruket var på veg inn. Bildet av en ung mann som ønsker seg en framtid i denne næringa blir en form for ikonografi. Han vil bevare landskapet gjennom arbeid, til tross for små økonomiske marginer. Et bilde fra 1990-tallet viser en eldre bonde som går passiv gjennom landskapet, et landskap som han får EU-støtte for å vedlikeholde. Synet på bonden endres, og dermed endres framstillingen av bonden.

Fra påfølgende diskusjon:

Ved skanning er det viktig å lagre bildet i Tiff-format, slik at ikke informasjon fra bildet går tapt. Jpg-formatet er ikke bra nok til å bevare alle detaljer.

Vi må ikke glemme å ta bilder fra hverdagslivet. Slike bilder registrerer detaljer som kanskje ikke blir dokumentert ellers.

Cecilia Hammarlund-Larsson, Nordiska museet:

”Nordiska museets filmer som källmaterial”

Filmen er en uvurderlig kilde for studiet av bevegelser og håndlag, men en må skille mellom en dokumentar og en rekonstruksjon. En dokumentar fanger og foreviger noe som er på veg ut, og den viser hvordan arbeidet ble utført på den tiden opptaket ble gjort. Men vi må være oppmerksom på at selve filmingen påvirker situasjonen bort fra det auteniske. Det er ikke alltid klart hvilket kunnskapsmål en har hatt for opptakene.

En rekonstruksjon viser hvordan en mener at arbeidet ble utført i fortid, derfor må en ta rekonstruksjonen som kilde mer kritisk. Det er vanskelig for oss i ettertid å skille mellom det som representerer opptakets samtid og hva som er rekonstruksjonen.

Filmen må betraktes som en kilde blant mange, og må kombineres med spørrelister, stillbilder, gjenstander og så videre.

Håken Tunón, Centrum för biologisk mångfald, Uppsala:

”Folkmedicin och etnofarmakologi: en metodologisk analys.”

Det er tre nivåer i behandlingssystemet:

• Personlig omsorg – det en selv gjør for å bli frisk
• Folkelig omsorg – noen vet mer enn andre og kommer med råd
• Profesjonell omsorg – det som er godkjent av samfunnet

I eldre tid fantes det flere prinsipper for behandling av syke, blant annet:

• Signaturlæren, som sa at plantene gir signaturer, det vil si at de viser likhet med de deler av kroppen de gir god behandling for
• Humoralpatologi, som mener at helsen avhenger av balansen mellom de fire kardinalvæskene i kroppen: blod, slim, gul galle og sort galle
• Teorien om ”besk medisin”: jo verre medisinen smaker, jo bedre virker den
• Å fjerne sykdommen ved hjelp av magiske, mystiske, okkulte eller religiøse virkemiddel

Hele verden har mye felles tankegods når det gjelder folkemedisin. Det kunne være mange årsaker til sykdom, men ofte fikk overnaturlige eller underjordiske vesener skylden. Flere steder i verden benyttes årelating, uten at vi vet om de har kommet fram til denne løsningen uavhengig av hverandre.

Opplysninger i gamle medisinalbøker trenger ikke å ha vært benyttet. Det spektakulære har alltid vært spennende, og det kunne gjenfortelles uten at det ble benyttet. Mye av innholdet i medisinalbøker fra 1600-tallet og framover, skriver seg tilbake til antikken. Forholdet mellom eldre skolemedisin og folkemedisin er ikke avklart, hva kom først?

Et interessant fagfelt for etnofarmakologer er å analysere droger for å se om de virkelig er anvendelige. Blåbærsuppe er et anbefalt middel for flere sykdommer. Det er ikke legende i seg selv, men det er nærende og god kost ved sykdom.

Fra avsluttende paneldiskusjon: ”Vilka källor ger sann kunskap?”

(Mine notater er preget av mitt etnologiske ståsted.)

Etnologene mener at sann kunnskap er relativistisk. Har vi en kilde, kan vi være sikre på at den finnes. Spørsmålet er hva vi kan lese ut av den.

Ofte er menneskenes aktivitet begrenset av naturlovene, slik som at det effektive er det beste. Når man skal gjøre opp ild, er det begrensede muligheter, og vi velger som regle den som er enklest og mest effektiv. Men annen type aktivitet har et større mangfold. Når man danser, er det mange flere muligheter for variasjon. Kunnskapsmålet styrer forskningen.

En tradisjonsformidler er en tradisjonsbygger. Når noe registreres, enten det er i tekst, film eller bilde, blir det mulig å overføre til andre. Dermed kan det gi grunnlaget for en ny tradisjon, eller en gjenopptakelse av en tradisjon som er på veg til å dø ut.

Vi er alle en del av en stadig utvikling av kunnskap. Vi vet ikke i dag hvilke nye nivåer vi kommer til, se f. eks. til Kopernikus, Galileo Galilei, Darwin. Men uansett gjelder det å se sine kilder fra alle synsvinkler. Og dersom vi ønsker å nå ut med vår kunnskap, må vi klare å være seriøse i vår forskning og formidling i fagmiljøene, samtidig som vi må klare å formidle kunnskapene ut til et bredere publikum.