Lauv og lauvtrefôr
Bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge. Rapport fra forprosjektet av Ingvild Austad, Leif Haugeog Mons Kvamme
Lauving er en tradisjonell høstingsform i landbruket som tidligere har vært anvendt over store deler av landet. Lauvsanking kan ved hjelp av pollenanalyser spores tilbake i tid flere tusen år i Norge, dvs. så lenge som folk har hatt husdyr og måtte skaffe vinterfôr. Lauving er trolig den eldste formen for fôrsanking vi har. I motsetning til slått som krever skarpe kniv- og ljåblad, kan lauv sankes uten redskap. Under jernalderen ble det utviklet nye redskap, og lauvsankingen fikk et langt større omfang, og spesielle kniver med kraftig blad ble utviklet. Slike kniver er funnet i arkeologiske utgravinger fra jernalder- og vikingboplasser både i Norge og ellers i Europa, noe som viser hvor omfattende slik lauvsanking har vært.
I de fleste fylkene opphørte lauvingen på begynnelsen av 1900-tallet, men mange bønder tok opp igjen dette arbeidet under andre verdenskrig. Selv om lauvingen stort sett har opphørt kan vi likevel ennå finne spor etter fôrsankingen som styvingstrær og som karakteristiske semi-naturlige vegetasjonstyper (kulturmarker) flere steder. Både som landskaps- og kulturelement gir de gamle styvingstrærne og disse kulturmarkene verdifulle og enestående tilskudd til våre omgivelser i dag.
Prosjektet: ”Kulturlandskap på museum,- lauv og lauvtrebruk i Norge”, har som formål å utrede og vurdere muligheten for å utvikle en kunnskapsplattform om lauving og bruk av lauvtrefôr (inkl. beit, brom, ris og skav) i Norge. Hensikten er å kartlegge ressurspersoner og referanseområder i de ulike fylkene og ved museene. En avdekket at det er gjennomgående lite kunnskap om dette temaet i dag, både på museene, hos forvaltningen, i skoleverket og i samfunnet ellers. Temaet er imidlertid svært viktig, og vi har ønsket å smale inn kunnskapen som finnes om temaet, og også sette lauvankingen inn i et bredere perspektiv. Målsettingen er å gi museene et godt grunnlag for å formidle en viktig del av vår felles kulturarv og det historiske kulturlandskapet. Dette er viktig kunnskap om museene skal trekkes aktivt med i forvaltning og skjøtsel av gjenværende kulturmarker skapt av lauving. I tillegg har museene selv gjerne store eiendommer å forvalte.
Prosjektet ble ferdigstilt i desember 2010 av Ingvild Austad og Leif Hauge ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. En arbeider nå med å publisere det omfattende materialet.
